Glimt fra enførstereisgutts seilaser
Innholdsfortegnelse:
Del 1: Et forlis for 50 år siden.
Del 2: Utreise - Livet til sjøs - Damer - Horer
Del 3: Småplukk - Sightseeing i Bangkok
Del 4: Kallenavn - Kommunikasjonsbrudd - Diskriminering - Kappseilas-
På skøytebane i Kobe - Manila, østenseilerens andre hjem - Rypejakt på Cuba....
Del 5: Sjømannskirken - Sykehusinnleggelse - Digresjon -Fritidsaktivitet om bord -
Blomfeber - Overbunkring.
Del 6: Saigon2. - 5.september 1958 - Djakarta - Cebu - Nasipit .
Del 7: Japan, Kobe - Skikk og bruk - Julaften i åpen sjø - Stempelsjau - Kjelesjau .
Del 8: Nestenulykker - Anløp Bangkok - Tømmermannen - Refleksjoner.
Del 9: Avmønstring - Gigoloer, værlam og cowboyer i New Orleans - Hjemreise.
Epilog
Seilingslogg
----o----
Del 1: Et forlis for ca. 50 år siden
Gjengitt med tillatelse fra artikkelforfatteren, Knut Hauknes, som selv var med
på turen
Artikkelen har tidligere stått i Helgelands Blad.
T/S "Kingsville", et linjeskip som gikk på statene og Østen med plass til
12 passasjerer, 10400 dwt. drevet av to dampturbiner på tilsammen
12600 ahk., noe som gjorde skipet til handelsflåtens raskeste.
I Ballas kunne skipet komme opp i 22 knop.
(Bildet er tatt i Noivita, Cuba 9. august 1959).
Det er kveld 17.mars 1958, hundevakta skal snart gå av.
TS ”Kingsville” er på veg fra Sakaide, Japan til Australia i 20 knobs fart.
Det går noen rystelser gjennom skipet, men seilasen fortsetter. Så går alarmen – alle mann til livbåtene.
Rasker med seg det nødvendigste – pass, penger, noen klær – tar på seg livbelte
og avventer nærmere beskjed
Skipet ligger stadig dypere i sjøen, det sakker farten og ordren kommer:
Alle dagmannskaper og frivakter i livbåtene.
Skipet går nå langsomt, vi følger etter i livbåtene – så settes det på land.
Skipet står nå på en liten øy eller holme, det har kløyvd en steinmolo på langs, baugen rekker inn over land og nærmeste hus, en trosse blir låret ned og matrosene slår et pelestikk rundt et furutre.
Det går strøm i sundet, den dreier skipet rundt, det glir av holmen, tar furutreet med seg og fortsetter innover i ei bukt hvor skipet til slutt finner hvile på en sandbanke innerst i bukta
Det blir ikke søvn første natten.
Etter en tid blir vi installert på et lite japansk hotell oppe i åsen med ypperlig utsikt til stedet og skipet.
Hotellet er 100 % japansk. Et felles oppholdsrom eller sal som ominnredes til sovesal om natten ved at sengklær blir båret inn og alle, menn som kvinner, sover sammen.
Spisebestikk som kniv og gaffel finnes ikke, bare spisepinner.Maten er japansk,mye fisk, helst rå, grønnsaker, ukokte egg som skvulper i bunnen av en bolle, grønnsakssupper – noe aner vi ikke hva er – men det meste går ned og ingen blir syke eller får magetrøbbel.
Toalettpapir eksisterer ikke, varme fuktige kluter i en kurv – brukte i en annen – kurver som skiftes ofte, gjør samme nytte
Etter en uke er skipet provisorisk tettet og lenset og vi går til Onomichi for reparasjon. I Onomichi fikk undertegnede, noe som få utlendinger blir forunt, en invitasjon til å besøke et privat japansk hjem Alt i sømmelige former med gamle mor som anstand og vertinne.
Et japansk hus, i hvert fall dette, har ingen stoler, inne var det skyvedører med glassfelt uten glass, men med nydelig dekorert transparent papir - japanesere har en velutviklet smak med utpreget sans for detaljer.
Det var ikke stor plass, men velstelt og smakfullt innredet – skoforbudet var selv en nordmann innforstått med.Ingen hvitevarer var å se og oppvarmingen var basert på kull eller koksbekken – også praktisk for å holde maten varm.Bordhøyden var 25-30 cm og en langbeint nordmann hadde plasseringsvanskeligheter blant alle putene.
Grønn usukret te ble servert i små dekorerte kopper og sake i små glass på størrelse med et stort fingerbøl.
Besøket var på alle måter vellykket og går inn i mimrearkivet som noen av de mest positive opplevelsene fra ungguttens sjømannstid.
I Onomichi blir vi liggende til reparasjon fra 24. mars til 28. april før vi forlater Japan via Kobe og tar fatt på en reise jorden rundt - men det er en annen historie.
Knut Hauknes – til sjøs kalt Shorty (Artikkelen er blitt til i samarbeid med Johan Sørensen)
OBS! Bilder fra denne hendelsen er lagt ut her: Klikk
----o----
Del 2: Utreise.
Andre juledags morgen 1957 starter min 2 års kontrakt med A.F. Klaveness som maskingutt på T/S ”Kingsville”, mønstringssted New York.
Reisen startet i Sjona med drosje til Mo og tog derfra til Oslo. I Mosjøen får jeg selskap av tre til som også skal om bord i Kingsville. De tre er Johan Sørensen, Kilvågen, Sigurd Bårdevik, Hundåla og Anstein Høynes, Holandsvika. De to siste er som meg førstereisgutter.
Flyturen fra Fornebu til New York starter 3. juledag med det islandske flyselskapet Loftleidir. Ute over Nordsjøen taper vi høyde på grunn av nedising og kursen blir lagt om 180 grader.Vi når Sola før sjøen når oss og vi får en natt på Hotell Atlantic.
Fjerde juledag gjør vi et nytt forsøk, men halvvegs svikter varmeanlegget og for at flyets passasjerer ikke skal komme frem til Island som is, må flyet ned i bølgehøyde, noe som gjør at siste del av flyturen blir heller turbulent.
Fremme i Reykjavik blir varmeanlegget reparert og turen fortsetter.Sør om Grønland flyr vi inn i en storm og kursen må på nytt legges om. Denne gangen blir militærbasen Keflavik vår nødhavn, der vi får en ny overnatting.
Femte juledags morgen prøver vi ennå en gang og endelig når vi New York og kommer oss om bord i Kingsville.
Min første flytur har gjort senere flyturer til heller kjedelige greier.
----o----
Livet til sjøs
Livet på en båt i utenriksfart innebar 2 år hjemmefra, fri kost og losji, 48 timers arbeidsuke for mannskapet som gikk dagtid og 56 timers uke for de som gikk vakt.Når skuta lå i havn gikk normalt alle dagtid.
Etter et halvt år utenriks fikk en sjømann utenomskandinaviatillegg og når skuta var i USA fikk han amerikatillegg.
Begynnerlønnen for en maskingutt var kr 295 per måned.
Så snart unggutten var fylt 15 år, kunne han reise ut hvis mor eller far gav sin tillatelse. Når sjømannen bestemte seg for å dra hjem, fikk han avmønstring og betalt hjemreise hvis han hadde vært om bord lenge nok. Rederiet og staten betalte da hver sin halvdel.
Hyre opptjent i utenriksfart var hard valuta og sjømannen kunne derfor bruke pengene fritt. Hvis en ”heimføing” skulle utenlands, måtte han søke den Norske Bank om nødvendig valuta og hvis formålet var fornuftig kunne han være heldig.
----o----
Damer.
Å skrive om en sjømanns liv uten å berøre dette tema – igjen og igjen – ville være å gi et sterkt forvrengt bilde av virkeligheten.
Tiden som normalt var disponibel til å innlede amorøse forhold var sterkt begrenset. I noen havner kom damene om bord, i andre havner måtte sjømannen på land. Første sjappa var normalt ikke anbefalelsesverdig. Etablissementer med selskapsdamer var en noe større utfordring, men å jakte på det åpne marked krevde sin mann (eller gutt).
Å gå på kennel var en av de mer uvanlige variantene, men kanskje ikke den dummeste.
Sjømenn flest hadde et respektfullt forhold til sin eller sine utvalgte, ofte var virkelig sterke følelser involvert.
Den norske sjømann var ikke rik, men raus, noen ganger ukontrollert, strødde om seg slik at når første kvelden var blitt morgen var han blakk.
Den ”fornuftige” kunne gi sin utvalgte kassabeholdningen og eksempelvis si: ”we stay for 2 days, take care of the money and give me a nice, good time”.
Når skuta gikk, var sjømannen vel fornøyd og husket til og med hva som hadde skjedd.
Kanskje hadde Rosita eller ”flikan i Havanna” nogra penningar kvar, men dette var henne i så fall vel unt.
----0----
Horer
Sjømenn kjente ikke, omgikks ikke med og visste knapt hva ordet betydde eller innebar.
Unntaket måtte være den 15-årige dekksgutten som om morgenen kom nedover kaia mot båten mens det øvrige mannskap sto ved rekka og tok 10-kaffen.
Han manglet skjorte, hadde ingen sko og bak han kom en hale av unger som ropte ”monkey, monkey”. Hadde da Ottar vært der og hengt sin plakat ”Horekunde” rundt halsen hans, så ville betydningen blitt klargjort for alle.
----o----
Del 3: Småplukk.
Nord Norge var sterkt representert blant den norske sjømannsstand.
Sandnessjøen hadde en av de største mønstringskontorer i landet.
Da jeg som førstereisgutt skulle lære meg sjølivets mange uskrevne lover, samt fornuftige forholdsregler når vi gikk i land,var det godt å ha en læremester som veteranen Johan Sørensen. Ingen av oss røkte og Johan har ikke da eller senere nytt alkohol. Jeg valgte å følge hans eksempel mens vi var ute. Det første gav oss et vel betalt byttemiddel på Østen, det andre berget oss nok fra både ubehagelige, men ikke minst i livsfarlige situasjoner i enkelte av de uro- og krigsområdene vi anløp (kommer tilbake til dette senere).
----o----
Selvopplevd episode ved ankomst Filippinene:
Tollerne var de første som kom om bord i åpen sjø og tok en runde på skipet der følgende dialog finner sted: ”Do you have any cigarettes?”. ”No cigarettes”. ”I pay 6 pesos”. “Sorry, no cigarettes for sale”. “OK, 7 pesos, 7,5 for Chesterfield”. “Sorry!”.
Når vi så kommer i havn, bytter tollerne hatt og neste kjøpegruppe dukker opp og byr 10 pesos levert over rekka.
Salg avtalt, en pakning på 10 kartonger ligger og venter på toalettet akterut klar til å bli lempet over rekka når kysten er klar. To tollerne kommer akterut, går rett inn på toalettet og henter pakningen. ”Hvem eier disse?” ”De er mine”. ”Du må bli med på tollerlugaren!”. En eldre hvithåret mann sitter bak et bord. ”Er dette dine sigaretter?”. ”Ja, du kan få kjøpe de for 60 pesos”. Den eldre mannen noterer og spør etter personalia. Når han er ferdig, går han for å treffe kapteinen. De to andre råder meg sterkt til å nekte, forteller hvor jævlig filippinske fengsler er og at der kan jeg regne med å bli en god stund.
Gir meg: ”Just a joke”. En av tollbetjentene springer ut og kommer tilbake med sjefen – han hadde ikke funnet kapteinen og river rapporten i stykker.
----o----
Annen episode fra filippinsk byråkrati:
Avgangen fra Manila er fremskyndet, Johan og Shorty har lommene fulle av pesos og vil prøve ut hvordan pengeveksling innenfor det offisielle systemet fungerer og oppsøker en bank. Blir henvist fra skranke til kontor, fra kontor til ny bank, hele tiden med væpnet vakt. Tror til og med vi var innom nasjonalbanken, men det blir ingen veksling.
Derimot får vi en masse gode og kreative råd om hva vi kan bruke pengene på.
Vi hadde vel egentlig ikke forventet noe annet, men fikk i det minste høstet noen nye og interessante erfaringer på en fridag før vi går på ettermiddagsvakt
----o----
Sightseeing i Bangkok.
Sitting Buddha fra det 12.århundre og
senere flyttet hit fra det sydlige Thailand.
Etter å ha sett deler av Bangkok ”By night”, bestemte Johan og Shorty seg for også ta en nærmere titt på hva byen ellers hadde å by på. Etter å ha forhandlet dagleie for en pedaltråkkende guide med 2-seter bak startet turen.
Først måtte imidlertid guiden instrueres og det var ikke helt enkelt.
Han hadde den bestemt oppfatning at vi ville oppsøke steder som vi mente hørte nattelivet til og med litt dårlig engelsk, men med et velutviklet finger- og kroppsspråk beskrev han alle spesialiteter han kunne anbefale.
Til slutt oppfattet han at i dag skulle vi ha en seriøs omvisning og vi startet med dyrehagen i Bangkok.
Her var det meste av alt som kunne krype og gå. Ikke minst det første, så som øgler skorpioner og slanger i alle størrelser og giftighetsgrader.
Etter dette tok vi fatt på byens overdådige templer. Blant annet Wat Benchamabopit med Sitting Buddha. Vi fikk lov å fotografere, men måtte ta av oss på føttene før vi kunne gå inn. Sleeping Buddha var så lang at han lå og sov på utsiden. Tror han var minst 50 meter.
Etter dagens strabaser besluttet vi oss for å slappe av med en cola samt en strippe-performance på en av byens nattesteder.Da vi der og da ikke var interessert i ytterligere selskap, valgte vi et tomannsbord ved scenekanten
Ettersom vi ikke fikk se noe vi ikke hadde sett før, var vi kanskje til tider litt uoppmerksomme og etter at avdukingen var fullført, nappet artisten Shorty’s briller og anbrakte disse på et unevnelig sted. Å gå uten briller ville bli et for stort handikap og til øredøvende trommevirvler og forsamlingens frydefulle heiarop måtte en utilpass unggutt med sterkt redusert gangsyn, fomle seg frem til stedet hvor brillene var gjemt.
For ettertiden har man visst å holde større avstand til scenen
----o----
Del 4:
Kallenavn
Mange fikk kallenavn som ofte sa noe om vedkommende. Noen var dekkende, men i omvendt betydning, som med mitt navn ”Shorty”. Andre kunne være hensynsløse så som Sirupen, Lynet (omvendt), Snømannen (den avskyelige) etc. Så hadde vi de mer nøytralt beskrivende slik som Dekken, Båsen og Kvarten (4. maskinisten) eller tidstypisk som Sputnik (1957).
----o----
Kommunikasjonsbrudd med omverdenen
For å holde et skip i fart var en person sentral, telegrafisten (Gnisten), Ivar Conrad Hansen, nå også kalt Conny, var på Kingsville i angjeldende tidsrom. (Han gikk senere under navnet Super-Hansen på de andre båtene han seilte med. Han var fra Mosjøen, tok sin telegrafistutdannelse i England under krigen, og døde i en alder av 93 år for ett år siden. Red. anm.)
Han formidlet alle instrukser fra rederiet, gav oss nyheter hjemmefra, kommuniserte med havnemyndighetene og var lønningssjef samt kapteinens sekretær.
Nå hadde det seg slik at i 1957 var Tandberg radiofabrikk kommet på markedet med en nyvinning, båndopptakeren. En slik måtte jeg ha og da hyrekontrakten var i orden lille julaften 1957, gikk jeg til Arne Vikens musikkforretning med en alt for liten kontantbeholdning og spurte om vi kunne inngå en avbetalingskontrakt. 1/3 kontant, resten over 6 måneder. Til sammen kr 900 eller mer enn 3 månedshyrer.
Kontrakten gikk i orden, men da jeg kom om bord viste det seg at skipet hadde likestrøm – ikke vekselstrøm som båndopptakeren forlangte..
Idioti, sa Gnisten som ordnet med det månedlige trekket.
Nå gav jeg meg ikke så lett, var det ikke jeg som hadde bygd en elektromotor i en fyrstikkeske som 12-13-åring, så derved satte jeg i gang. En liten elektromotor , to sleperinger, en kommutator, 4 børster og inn med stikkontakten. Under over alle under, båndopptakeren godtok firkantstrømmen og alt fungerte perfekt inntil Gnisten kom inn i lugaren med mord i blikket på jakt etter synderen som blokkerte all kommunikasjon med omverdenen. Jeg unngikk så vidt å bli haimat mot å innstille støysenderen for all fremtid.
Jeg tror det var etter dette at kallenavnet fikk et tillegg: ”Shorty fix everything”.
Valgte å tolke det i beste mening.
----o----
Diskriminering
Lake Charles, Louisiana, USA
Johan og Shorty tar seg en tur på byen for å få med seg et kinobesøk. Forskjellige tilbud vurderes og valget tas.
En noe brydd billettselgerse sier ”sorry” - vi kan ikke få kjøpe billetter.
Vi spør hvorfor og hun peker på et skilt ”COLORED ONLY”.
Ble vi rasediskriminert - eller?
På bar i Abidian. Vest Afrika
You try black pussy, black pussy best pussy. Don’t discriminate black puss
Går ombord uten å ha undersøkt påstanden nærmere, men - ble ”Black Pussy” diskriminert - eller?
----o----
Kappseilas
Som nevnt hadde Kingsville et maskineri som gav skipet stor hastighet, en hastighet på høyde med de rene kruseskip som også kunne gå på Østen. ”Bergensfjord” tok til tider en slik tur og en gang hadde vi sammenfallende ruter på Manila - Hong Kong – Kobe. Det gav høve til å måle krefter, dvs. hastighet og vi kom ikke ut som noen taper.
Kappseilasen ble avsluttet med en fotballkamp i Kobe og en påfølgende festmiddag om bord på Bergensfjord med treretters middag og omvisning.
----o----
På skøytebane i Kobe
Ola Nordmannen er etter sigende født med ski på bena, men en uteseiler har begrensede muligheter til å praktisere en slik aktivitet.
Imidlertid var det enkelte byer med innendørs skøytebaner, deriblant Kobe.
Ettersom vinteraktiviteter var et følbart savn blant mange om bord på Kingsville, besluttet vi oss for å ta en skøytedag.
Da en vanlig nordmann har en helt annen fotstørrelse enn japaneserne, var det ikke helt enkelt å få leie skøyter som passet, men etter mye prøving og tilpasning, kunne vi bevege oss ut på isen.
Det var ikke en skøytebane av norsk format, heller en stor dansesal, men med dobbelt så mange deltakere som et fullsatt diskotek. Her var det bare å tilpasse seg hastighet og rytme i en kollektiv runddans.
En fordel hadde vi, oversikten var glimrende og det er mildt sagt at vi fikk oppmerksomhet – og isen – den var god.
----o----
Manila – østenseilerens andre hjem.
Underholdningsartistene på San Miguel hadde innen nedre aldersgrense.
Første anløp mellom Statene og Østen, var vanligvis Manila.
Av til sammen 6 anløp i perioden om bord, var gjennomsnittlig liggetid ca 2 døgn, noe som gav anledning til å gjøre seg rimelig godt kjent med byen.
Mange på Kingsville hadde fast dame i Manila og turen over Stillehavet kunne da bli veldig lang.
----o----
Rypejakt på Cuba – jegerne ble nesten skutt
Bading på Cuba- Shorty i vannet uten briller, Lande fra
Bindal sittende på stupebrettet, fikk alt gratis da vi var
tilbake på Cuba i 1959 grunnet Castro-skjegget.
Vårt første besøk på Cuba var på Caimanera, 21. til 27. juni 1958, like ved siden av den amerikanske militærbasen, Guantanamo. Geriljakrigen pågikk for fullt, vi lastet sukker, lagerhusene var nedbrent og vi ble passet på av et krigsskip.
Nå var utvalget av damer, der vi lå, noe begrenset og noen av mannskapet hyret en skyssbåt for å komme over sundet til nabobyen Boqueron. Slik transport var bare tillatt på dagtid, men våre karer var rimeligvis ikke ferdig med jakten før solen gikk ned. Da de skulle tilbake, lyktes de likevel med å bestikke en skyssbåt til ta en nattetransport med slukte lanterner.
De ble selvfølgelig hørt, anropt og da intet svar kom, ble vaktbåtens lyskaster slått på, mitraljøsen spilte opp og skyssbåten ble tatt i arrest.
Våre karer ble satt over til Kingsville, noe bleke om nebbet, skyssbåtføreren mistet sertifikatet, men fikk det sannsynligvis tilbake et halvt år senere da Batista stakk av og Fidel Castro overtok makten.
----o----
Del 5
Sjømannskirken
Rundt om i verdens havnebyer var det en rekke sjømannskirker.
Den norske sjømann var ikke spesielt religiøs, men sjømanns-kirken hadde en rekke tilbud som sjømannen satte pris på. Først og fremst traff han andre landsmenn enn de en daglig omgikks, vi fikk lese norske aviser, der var gjerne forskjellige spill så som biljard og lignende.
Det var også en plass å gå til når pungen var tom.
Som sjømannspresten i Kobe sa det da han hadde vært om bord i Kingsville og vervet noen besøkende og kom ned landgangen og der fikk et par pikearmer rundt halsen:
”Dette er mine største konkurrenter, men til meg kan du komme også når du er blakk.”.
Ikke alle var like liberale. I New Orleans sensurerte presten hula-hula pikens dans ved å stille seg foran skjermen. Dette reagerte vi på med et smil, men det var også sjømannskirker med en stor norsk koloni som var overtatt av de fastboende og hvor sjømannen med sitt værende tydeligvis ble ansett som ”håret i suppen” både av prest og menighet.
En sjømann krøsser ingen.
Det fantes også pirater som gikk den norske kirke i næringen og som demonstrerte et større engasjement enn sjømannskirken, eksempelvis Vaffel-Olsen i San Francisco.
----o----
Sykehusinnleggelse
Bildet tatt fra hospitalet i Kobe.
Villaer i byens beste "vestkant"
På seilaser verden rundt, kan sjømannen komme bort i forskjellige skumle typer også i mikroformat. Noen er man vaksinert mot, men andre må man bare ta som de kommer.
På Filippinene ble jeg smittet av gulsott eller hepatitt A og innlagt på et internasjonalt hospital i Kobe 10.10.58.
Kobe som ligger på Honshu, er egentlig en by som har grodd sammen med Osaka og innenfor der igjen ligger Japans tidligere hovedstad Kyoto.
Etter noen uker på hospitalet begynte den europeiske legen å snakke om at vi kanskje kunne begynne å se oss om etter ny hyre (slik at jeg kunne skrives ut?).
Ettersom jeg hadde avtale om å komme tilbake til Kingsville, følte meg sprek og frisk, pakket jeg kofferten, ringte agenten og tok pent farvel med et noe måpende personale (vet ikke om jeg er utskrevet ennå).
----o----
Digresjon
Egentlig skulle jeg ta ”Bergensfjord” over fra Japan til San Francisco, og fly derfra til New York, men da det var en ukes ventetid, slo jeg til på et tilbud fra kapteinen om hyre over til Vancouver/Seattle på en båt som var nærmest klar for avgang, M/S”Kollgrim”.
Om bord på Kollgrim var det et blandet mannskap. Deriblant en krigsseiler jeg har glemt navnet på som var fra Stranlandet, Nesna. Da han kom hjem høsten 1945, hadde foreldrene tidligere mottatt melding om at han var gått ned under krigen, så hjemkomsten må ha vært ekstra gledelig.
Blant mannskapet var det også to amerikanere, plukket opp i Panama. Den ene var en ”bodybuildertype”. Før vi forlot Japan hadde de en liten privat fest, ble uenige og hadde et oppgjør som sykemeldte dem begge. Bodybuilderen hadde, foruten å banke den andre sønder og sammen, knekt et ben i langfingeren da han skulle sette inn det avgjørende oksehornslaget, men traff neseroten. (Oksehornslag = to stive fingre – en i hvert øye.)
Japan nektet å ta i mot pasientene og de måtte bli med over til Statene.
Vel over dammen, forlot jeg Kollgrim i Seattle og satte meg på flyet til New York med flybytte i Chicago.
Chicago var da verdens mest trafikkerte flyplass og jeg fant ikke noen meldetavler, bare høytalere med opprop om fly X ved utgang Y, avgang kl Z i en kontinuerlig strøm.
Vel, jeg kom meg til New York og kunne ennå en gang gå om bord på Kingsville 6.12.58.
----o----
Fritidsaktiviteter om bord
Den ukentlige skytekonkurransen avvikles på akterdekket.
Vanlige hverdager gikk sin gang uten spesielle tiltak, men på søndager hadde vi vanligvis skyteturneringer som gikk over en runde Statene- Østen, en tur på ca 4 måneder. Ellers kunne vi ha konkurranser og mer lekpregede aktiviteter av forskjellig art.
Blomfeber
Hver gang vi startet fra østkysten av Statene og skulle gjennom Panamakanalen og over til vestkysten, ble skipet smittet av en basill eller virus som førte til en spesiell febrilsk feberaktiv tilstand som vi kalte Blomfeberen.
Feberen hang nok sammen med skipets spesielle status.
Det var A. F. Klaveness representasjonsskip og hver gang vi kom opp til San Francisco kom rederiets representant, Blom, om bord med en delegasjon antrukket i selskapsklær.
I programmet inngikk også en totalomvisning, inkludert maskinrommet.
Da skulle alle kobberrør og messinginstrumenter være nypusset, ståldørken stålbørstet og oljet så den hadde farge som et geværløp, rekkverk være pusset med smergellerret til høyglans og alt ellers nymalt – og damenes hvite hansker skulle etter omvisningen fortsatt være like hvite.
----o----
Overbunkring
"Kingsville" hadde etter størrelsen kraftig drivmaskineri noe som gav høg hastighet, men drivkraften var damp og virkningsgraden lav. Derved trengtes mye olje, til sammen 70 til 80 tonn i døgnet. (Den gang utgjorde det med datidens pris ca kr 100/time eller omtrent det samme som en 20 HK påhengsmotor bruker med dagens priser.)
Med andre ord, vi måtte ha jevnlig påfyll.
En gang i slutten av januar -59 var vi innom Balikpapan, Borneo for å bunkre. Shorty fikk ansvaret for å peile tanken helt foran. Denne lå forholdsvis høyt og ingenting skjedde så lenge de lavereliggende tankene tok i mot. Ut på dagen kom chiefen forover og vi konstaterte i fellesskap at her var det nesten tomt. I det han snudde seg for å gå akterover skjedde det. Oljespruten sto ut av svanehalsen fra tanken, sprutet ut på dekket og skapte en elv av olje som fosset bakover fordekket, inn på midtskipet og videre til akterdekket.
Chiefen berget Shortys hode, 2. maskinisten la seg flat og erkjente at tilførselen fra land ikke ble trappet ned da bunntankene var fylt og avstengt. Derved måtte ”min” tank ta i mot alt og ble fylt på ”no time”.
Vi koblet slangene fra, kastet loss og stakk til sjøs.
Ute i rom sjø ble spunsene i rekka slått ut og oljen gikk på sjøen.
Etter at dekksmannskapet hadde spylt dekket kunne vi komme oss tørrskodd akterut uten å ta vegen gjennom propelltunnelen.
----o----
Del 6
Saigon 2. – 5. september 1958
Etter at franskmennenes fremmedlegion ble slått og kapitulerte ved Dien Bien Phu, 7. mai 1954, trakk Frankrike seg ut av Vietnam og landet ble delt i to, et kommunistisk nord og et USA-støttet sør. Geriljagruppe 559 fra nord arbeider med byggingen av forsyningsruten ”Ho Chi Minh-veien”langs grensen mot Kambodsja for å forsyne Vietcong i sør.
På dette tidspunkt går vi opp elven med samme navn som bestemmelsesstedet Saigon. Elven er fylt med skipsvrak, men vi kommer frem.
Som i alle havnebyer, må også denne byen med alle dens muligheter undersøkes nærmere. Johan og Shorty opererer som vanlig i tospann, det øvrige mannskap mer samlet.
Vi treffer en enslig, røslig danske og tar en prat og en drink før han vandrer videre.
Etter at Johan og Shorty har tilfredsstilt sin utforskertrang, drar vi om bord og tar kveld (natt).
Neste morgen ved frokosten var messen nesten tom..
Forklaringen får vi noe senere da militærpolitiet kommer om bord med det manglende mannskap, noen på bårer.Spesielt en dansk matros er ille tilredt og blir innlagt på hospital ved neste havn på Filippinene og derfra sendt hjem.
Bakgrunnen var uoverensstemmelser mellom vietnamesere og mannskapet på et utested. Dansken, som Johan og Shorty hadde truffet tidligere på kvelden, hadde nå sluttet seg til resten av mannskapet på Kingsville.
Vietnameserne kakket bunnen av flaskene og brukte disse som kasteskyts. Det ordinære politiet ankom, men den tidligere omtalte danske slo ned fire politimenn og stakk av før militærpolitiet rykket inn og tok vårt mannskap inklusiv vår danske i forvaring natten over.
----o----
Djakarta, Indonesia
På land i Djakarta - januar 1959. Johan står bakerst.
Djakarta, grunnlagt i 1619 av Nederland, ble anløpt to ganger, første gang i august 1958. Nederland måtte i 1954 slippe taket som kolonimakt etter å ha slåss og kranglet med Sukarno i 9 år og landet var nå selvstendig, men forholdene var da, som nå, ikke akkurat stabile. Innbyggertallet har imidlertid, som i de aller fleste muslimske land, eksplodert. Det fødes nesten fire ganger så mange som det dør og fra den gang til nå har innbyggertallet økt fra 60-70 millioner til ca 240 millioner. Kineserne var i klar minoritet, utgjorde bare ca 1 % av befolkningen, men eide der, som stort sett over alt i Østen, mesteparten av all registrert eiendom.
----o----
Cebu, Filippinene
Johan, som vanlig omsvermet .
Cebu ble anløpt bare 2 ganger, men den ene gangen lå vi der nesten to uker og da kan det tære hardt på beholdningen og for de uten ”beholdning” vil det bety mange lange kvelder med gremmelse om bord på båten. Snømannen hadde vært ute i sine to år, lagt seg opp litt kapital, kjøpt gaver til foreldre, søsken og kjente.
Alt var borte da vi lettet anker. Han tilhørte ikke de ”fornuftige”.
----o----
Nasipit, Filippinene
Johan berger skinnet – så vidt
Vi er på et lite sted på Filippinene og må selvsagt på land. Byssegutten tar med seg trompeten, han er forresten god til å spille, og snart er stemning høy på et lite utested. Johan og Shorty vil se litt mer enn havnesjappa og rusler litt rundt uten egentlig å finne noe spesielt interessant.
Så støter de på noen innfødte hvorav en har vært i USA, Texas og han gjør sitt beste for å imponere sine landsmenn. I tillegg til å ha vært i USA, har han også konsumert litt for mye av Bacchus edle dråper.
Han får kanskje ikke forventet respons fra oss og blir mer og mer høyrøstet, vifter med hendene og i den ene har han en kniv.
Johan’s bukse er ikke lenger det stasplagget det engang var, et 10 cm langt snitt nedenfra og opp til beltet, men heldigvis, Johan var den gang en slank ungdom uten den eldre manns pondus så bukskinnet viste seg fortsatt å være intakt. Vi forholder oss kalde og kan rusle om bord på egne ben uten ytterligere komplikasjoner.
----o----
Del 7
Japan - Kobe
Kobe var den mest besøkte havnen med 7 anløp og til sammen 21 liggedøgn. Undertegnede hadde i tillegg som tidligere nevnt, en måneds opp-hold på et av byens hospitaler.
Vi ble selvfølgelig også godt kjent med hva byen hadde å by på innenfor en sjømanns interesseområde. Japan sammen med Thailand har en velutviklet kultur for å stelle pent med det maskuline kjønn. Varmtvannsbadene med etterfølgende totalmassasje kunne da også få en stakkars nordmann til å gå helt i spinn. Mer enn en skrev eller ringte hjem for å kunngjøre at tidligere forhold herved var avsluttet.
USA hadde sin marinebase i Kobe. De var her, som ellers rundt om i Østen, ikke spesielt populære – for å si det pent.
Når vi nordmenn stakk innom et serverings-sted, bar eller club, ble vi straks omsvermet av selskapsdamer som gjerne ville sitte ved vårt bord for å slippe å oppvarte Yankees. Vi opplevde mer enn en gang, når vi satt der med en dame for hver finger, sure kommentarer som ”I’ll kill you, fucking Scandinavian”. Faren var ikke stor, MP overalt og disiplinen var hard. Det skulle ikke mye bråk til før marinegasten ble nektet landlov.
----o----
Skikk og bruk
En rekke av Østens nasjoner tilhører kulturer med tusenårige tradisjoner, inklusiv regler for dannet oppførsel. Vi kom nok ofte i skade for å bryte med mange av disse reglene og fikk tilgivelse for det, men det utilgivelige var å la noen tape ansikt.
Et ting jeg fikk lære i mine til sammen 3 måneder i Japan, var å skåle sivilisert.
Når man skåler i Østen, beveges glassene i sluttfasen vannrett mot hverandre i samme høyde. Det å heve sitt eget glass høyere enn den man skåler med oppfattes som en ren provokasjon.
Som underordnet kan du senke ditt glass når du skåler med sjefen eller noen du vil vise ærbødighet ovenfor.
Blant annet amerikanere og nordmenn løfter sitt glass under skåling og vil da ofte komme til å bryte med denne regel, og derved skaffe seg en uvenn eller fiende for livet. Mang en kontrakt er nok gått i vasken av den grunn.
En interessant observasjon tatt fra NKP’s tidligere formann Reidar Larsens bok under hans og Jon Selfors besøk i Nord Korea hvor han skåler med den allmektige president KIM Il Sung. Larsens glass når så vidt opp til stetten på Il Sungs glass – den totale underkastelse.
----o----
Juleaften i åpen sjø
Julemiddagen er fortært, gavene åpnet, og vi er
samlet idagrommet. Skipskatten er i fokus, på
nakken til Hardanger,ved siden av Pelle fra Lillesand.
Vi er på veg fra Panamakanalen og opp til San Francisco hvor vi ankommer 1. juledag.
Julegavene er mottatt hjemmefra i god tid, i tillegg er det noen slengegaver fra rederi, sjømannsmisjonen og lignende. Etter det offisielle programmet, samles vi i dagrommet akterut. Her har vi forresten vårt eget fargefjernsyn allerede i 1958, 15 år før Norge starter farge-sendinger.
Fjernsynet hadde vi spleiset på i fellesskap.
----o----
Stempelsjau
For å kunne passere gjennom Panamakanalen måtte skipet være i topp stand.
En gang vi skulle gjennom kanalen, hadde vi stempelsjau på en hjelpemotor og vi ble derfor liggende å vente på Gulfsiden til motoren var i orden.
Temperaturen i maskinrommet var 50 grader, rundt hjelpemotorene var det ikke vifter så luften var stillestående. Å drikke vann nyttet lite, det kom ut som svette like snart, så vi begrenset drikkingen til huden begynte å bli tørr.
Etter å ha seilt på tropene ser jeg ingen sjarm med varmen. Alt over 25 grader er for varmt.
Egentlig har vi i Norge en tilnærmet ideell sommertemperatur når været ellers er fint og få har det mer frodig enn oss, da med unntak for tropene – men der er det som sagt alt for varmt.
----o----
Kjelesjau
En ekte sotnisse ute på en liten luftetur.
Håkon Lukassen fra Sandnessjøen på
manøverdørken sammen med 3.maskinisten.
Kingsville var dampdrevet og med det fulgte rengjøring av to kjeler. Enkelte ganger satte vi i gang mens innvendig lufttemperatur fortsatt lå rundt 100 grader. Da måtte vi holde god avstand til alt av stål eller metall.
Vi brukte vanligvis trykkluft til å blåse ned soten, beskyttet med et tørkle foran munnen. Noen ganger var sotskyen så tett at lyspærene forsvant.
Vi kan i dag stille spørsmål om forsvarligheten av et slikt arbeid uten støv- eller friskluftsmaske. Det samme gjelder bruken av asbest i alle former, også som løs isolasjonsmateriale lik steinull og glassvatt.
Tross alt, de fleste av oss lever ennå snart 50 år senere og det kan være grunn til å stille spørsmålstegn ved hysteriet rundt demontering av gamle asbestsementkledninger på hustak eller vegger. Støvfaren var nok til stede ved montering under saging og boring, men knapt eksisterende ved demontering – dog kanskje reell nok innen politikken under rådmannsjakt.
----o----
Del 8
Nestenulykker
Utenom forliset i Japan var det noen andre tilfeller som kunne blitt virkelig kritisk.
I det ene tilfellet sto jeg på fyrdørken, båten var nettopp kommet i havn og kjelene skulle stenges ned. En armatur lekket olje og jeg skulle dra den til for å stoppe lekkasjen da røret røk. Tungolje med en temperatur på over 100 grader og et trykk på 80 bar sprutet opp under dekket og kom ned som regn.. For å komme til stengeventilen måtte jeg gjennom dusjen. Alt gikk bra og merkelig nok ble jeg ikke forbrent, men en gnist ved denne temperaturen ville gitt et skikkelig smell eller brann.
Jeg var totalt impregnert, beksvart over det hele. Resten av mannskapet fikk landloven inndratt for å vaske ned fyrdørken, mens jeg hadde nok med egenrengjøringen (såpe biter overhodet ikke på tungolje).
Et annet tilfelle inntraff under feiing av kjelene med steam da spindelmutteren røk slik at ventilen kom opp med et smell. Heldigvis, ventilen holdt og jeg unngikk skolding.
En vesentlig større sak kunne det blitt da vi lå ved kai i Tampa og en rustholk av en bensintanker kom og skulle fortøyes innenfor oss.
Uten taubåtassistanse og kanskje heller ikke topp assistanse på broen, kom han inn i oss akterut. Trossene våre røk en etter en og til slutt var det bare en igjen, så stram at det røk av den, men den holdt, tankeren skrenset av og gled forbi uten at vi eller han sprang lekk.
----o----
Anløp Bangkok
Matrosen og båsen med hver sin utvalgte.
Er jentene i Bangkok spreke?
Ja, de entrer taustigen akterut dobbelt så raskt som vaktmannen bruker på gangvegen midtskips. I Bangkok var det vanlig at damene også tilbød sine tjenester om bord, det vil si akterut. Offiserene midtskips måtte vær så god selv gå på land.
Fristerinnene fikk selv skipets selvutnevnte emissær ut på den brede veg. Vi hadde 3 anløp av Bangkok med til sammen 11 liggedager.
Nå hadde Bangkok mye annet å by på, noe som for øvrig er nærmere beskrevet tidligere, men det er klart at det var bekvemt å ha dameselskap hele perioden skipet var i havn, noe mange naturlig nok benyttet seg av.
Bangkok har vært hovedstad i Thailand siden 1782.
Thailand er et 700 år gammelt kongedømme og et av de få land i Østen som ikke har vært kolonisert, noe som nok er mye av forklaringen på befolkningens imøtekommende og vennlige holdninger til utlendinger.
----o----
Tømmermannen Syvsover Syvertsen
Under et av våre besøk i Karibien, nærmere bestemt Cuba i juni måned, sov vi noen ganger under åpen himmel på grunn av varmen. Dette var forresten ikke uvanlig i tropene så lenge moskitoen ikke var for sjenerende.
Det som derimot ikke var vanlig var å finne seg et slikt sovested som tømmermannen valgte.
En morgen under 10-kaffen var det noen som tok seg en liten spasertur på piren.
Da ser de en skapning som ligger i flomålet, tilsynelatende livløs.
De slår selvfølgelig alarm og det viser seg å være tømmermannen. Kroppen ligger halvvegs og flyter, men pusteorganene er over vannet. Da han blir dratt på land våkner han til liv, ikke særlig blid over å bli vekket, men roer seg når han blir oppmerksom på situasjonen han er i.
Han er lite villig til å redegjøre nærmere for hvordan han er kommet i slike omstendigheter, men det synes ganske åpenbart at han etter en fuktig kveld har funnet stranden utmerket å sove på og da vanntemperaturen der nede tilsvarer badekartemperatur hjemme, har han ikke reagert negativt på å bli omsluttet av skvulpende bølger etter hvert som tidevannet steg.
Hva som ville blitt utgangen hvis han hadde fått sove en halvtime til, er en annen sak.
----o----
Refleksjoner
På mine reiser jorden rundt, observerte jeg to ting som gikk igjen: Velstanden var konsentrert på nordkalotten, og jo lenger sør du kom jo gladere og muntrere var befolkningen på tross av all elendigheten.
Den gang trodde jeg velstandsforskjellen skyldtes kolonimaktenes utnyttelse av koloniene og kapitalens kontroll med produksjonsmidlene, men i ettertid mener jeg å se at dette ikke kan være hovedforklaringen, ei heller en skjevfordeling av naturressurser.
Mange U-land har enorme naturressurser, industrien er nasjonalisert, de har tilgang til vestens, eller riktigst, nordens teknologi, landet er grøderikt og har et befolkningsgrunnlag som skulle kunne gi muligheter for å bygge opp en internøkonomi langt på veg uavhengig av omverdenen. Dette har likevel ikke skjedd i et eneste av de U-land jeg kjenner til.
Forklaringen må være en annen og jeg tror den kan uttrykkes slik:
Næringssorg med hamstring i nord og ”Don’t worry – be happy” i sør.
For å uttrykke meg presist, dog politisk ukorrekt: Forskjellen er genetisk!
La meg begrunne dette nærmere: Etter at vi i Norge for ca 4-5000 år siden gikk over fra jeger- til jordbrukssamfunn kunne landet fø 10 til 100 ganger flere mennesker, men det de skulle leve av kunne bare høstes en gang i året. Den som ikke bekymret seg, ikke sådde, høstet og la seg opp et lager som ikke bare rakk til neste høst, men også taklet uårene når disse kom – han og hans avkoms gener ble utryddet. Bare de med tilstrekkelig næringssorg overlevde.
I land der jorden kan høstes hele året ”premieres” ikke næringssorgen på samme måte – og hvem orker å omgås en arbeidsnarkoman hamstrer, full av bekymringer hvis det ikke står om livet – Don’t worry – be happy!
Oppskriften og formaningen om å samle i lader finnes for øvrig detaljbeskrevet av Josef i Første Mosebok, kapittel 41 – De syv fete og syv magre år og faller tidsmessig sammen med jødenes overgang fra nomade- til jordbrukssamfunn.
----o----
Del 9
Avmønstring
I løpet av perioden ute ble tiden en sjømann måtte være i utenriksfart for å kunne få gratis hjemreise, endret fra 24 til 18 måneder og jeg bestemte meg da for å mønstre av etter 20 måneder.
Avmønstringen skjedde i New Orleans 20. aug. 1959, men den norske konsulen i byen konstaterte at siden jeg hadde vært innlagt på et sykehus i Kobe, skulle jeg etter hans regelverk vært sykeavmønstret og da ville jeg ikke hatt 18 måneder sammenhengende tjeneste.
Mine argumenter om at jeg hadde fortsatt på den opprinnelige kontrakten og at etter en eventuell sykeavmønstring måtte staten ha betalt hele hjemreisen, noe som fra Japan ville kostet staten fire ganger så mye, var totalt uinteressant – vær så god neste!
Sjømannsforbundet hadde en representant i New Orleans, han var i utgangspunktet svært positiv, men etter at han forsto at konsulen var bøygen, gikk luften ut av ballongen. Hans eneste forslag var at jeg fikk be rederiet om å betale hele hjemreisen.
Som en fastboende nordmann sa det: ”Du lager ikke problemer for en bridgepartner”.
----o----
Gigoloer, værlam og cowboyer i New Orleans
Tiden som arbeidsledig sjømann i New Orleans hadde utvilsomt sine positive sider.
Denne sumpbyen med opprinnelse i den fransk-spanske bydelen Vieux Carrè, og med sine jazzklubber og natteliv hadde mye interessant å by på. Byen og USA’s mest lettlivede sted, Bourbon street som munner ut i 12 felts Main street, 5 kvartaler ovenfor hjulbåtfergekaien, ble jevnlig inspisert av sjømannspresten i et forgjeves forsøk på å samle inn hjorden.
Foruten å gjøre seg bedre kjent med denne spesielle byen, møtte jeg også flere i min egen situasjon. En sjømann kunne bare oppholde seg 30 dager i USA. Ble han tatt etter denne fristen ble han sendt til Norge for statens regning.
Noen av dem jeg møtte hadde vært vesentlig lenger i USA, den som hadde vært der lengst hadde klart å holde seg skjult i 2 år. Nødvendig ankerfestet var da å ha ei dame som sørget for kost og losji.
I New Orleans opplevde jeg en uvant praksis fra enkelte modne serveringsdamer – de skulle ikke ha betaling for drinkene. Forklaringen var i følge de stedserfarne at dette var vanlig praksis når de var ute etter å orge lammekjøtt.
En helt spesiell opplevelse må tas med
En av de eldre fastboende nordmenn spør om jeg kan være med på en flyttejobb neste dag. Det er en dame som skal flytte. Vi avtaler hvor og når hun kan plukke meg opp.
Neste dag kommer en litt eldre dame (min vurdering den gang) som avtalt, men hun tar ikke opp flere.
På spørsmål sier hun at hun ikke vil at hennes nye adresse skal bli allment kjent.
Flyttingen, fra en leilighet i byen til en villa utenfor, er kurant da den bare omfatter lettere løsøre, resten skal et flyttebyrå ta seg av.
Etter avsluttet oppdrag forteller hun at hun tidligere har vært gift med en nordmann og vil vite om jeg kunne være interessert i å ta jobb som cowboy på en ranch hun har i Texas. Hun skal ordne med oppholdstillatelse, garantistillelse og ellers alt nødvendig vis a vis myndighetene.
Dette er ikke helt i tråd med mine egne planer, dessuten er jeg noe usikker på jobbinstruksen, så jeg takker for tilbudet, men avslår.
----o----
Hjemreise
Etter en periode i New Orleans, kommer det en liten tankbåt innom, M/T ”Wevan”.
Den skal oppover til Europa og jeg får anledning til å jobbe meg over Atlanteren.
Å jobbe seg mellom to havner innebar å jobbe gratis for fri kost og reisen.
Under reisen gjør jeg forefallende arbeid, deriblant oppussing av rederlugaren da rederen har annonsert sin ankomst når vi har passert Kielkanalen og anløper Kiel.
Ingen vet hvor neste anløpshavn er.
Wevan ankommer Kiel 20.09.59 og ombord kommer en for meg ukjent reder med navnet Hilmar Reksten. Sammen med seg har han sin yngste datter, Grace, omtrent på min egen alder.
Jeg blir invitert til en liten samtale og han spør til slutt om han kan få spandere resten av hjemreisen, fra Kiel og opp til Mo i Rana. Selvfølgelig sier jeg ja og takker for hans sjenerøse tilbud. Vi tar farvel og jeg traff han aldri siden.
Imidlertid kan jeg med tilfredshet konstatere at hans datter, nå Grace Reksten Skaugen, som styremedlem i Statoil, passer på mine aksjer i selskapet.
Beklageligvis ble hennes opprinnelse brukt mot henne i diskusjonen om ny styreleder etter Kaci Kullmann Five.
THE END
----o----
Etter de ni artiklene fra opplevelser som sjømann på Kingsville har Steinbjørn Mentzoni komplettert og utdypet temaet samt gitt interessante opplysninger om hva som skjedde med Kingsville 20 år etter at jeg gikk i land.
Mange har tatt kontakt, også noen vi ikke kjente fra før.
Foruten mimring, er mange opptatt av at dette er beskrivelser fra en forgangen tid, noe slikt kan ikke oppleves mer, men forestillingene om sjømanns-tilværelsen fortoner seg nok i mange tilfeller for rosenrød..
Begynnerlønnen for dekks- og maskingutter var den gang i underkant av kr 300 per måned, noe som med dagens kurs ville tilsvare en årslønn på ca kr 35 000,-.
I dag hvor offentlig ansatte har netto 35 timers arbeidsuke og kjemper for 30 timer, hadde til sammenligning vaktgående sjømenn i utenriksfart netto 56 timers uke sammenhengende i to år uten ferie eller rett til hjemreise.
Sikkerhetsaspektet var den gang også et helt annet enn nå. Mentzoni viser oss et bilde av to matroser som sitter og står på en planke, hengende i to tau, 5 til 10 meter over ståldekket og maler skorsteinen på Kingsville uten rekkverk eller annen sikring. Skal de opp eller ned så må de selv hale og dra (tauet lagt over en trinse øverst). Dette var arbeid for tøffinger – det visste alle.
Både rederi og Staten ønsket at sjømannen skulle holde seg ute og tjene inn hard valuta. Rederiene opptrådte stort sett redelig, noe vi ikke bestandig kunne si om Sjømannsforbundet og statens representanter.
Eksempelvis utbetalte England under siste verdenskrig krigslønn til uteseilerne. Lønnen ble satt inn på et hemmelig fond, Nortrashipfondet, administrert av bl.a. Sjømannsforbundet.
Etter krigen prøvde Staten gjennom en uhellig allianse mellom Arbeiderpartiet og Sjømannsforbundet å stjele fondet. Krigsseiler og sekretær i Sjømannsforbundet etter krigen, Leif Vetlesen, protesterte og offentliggjorde saken, noe som førte til suspensjon fra Sjømannsforbundet i 1947 og eksklusjon fra LO.
50 år senere mottok Leif Vetlesen Kongens fortjenestemedalje i gull.
Først i 1958 fikk de av krigsseilerne som ennå levde sitt krigsrisikotillegg.
Mine erfaringer med Statens konsul og Sjømannsforbundets representant ved avmønstringen i New Orléans sier også sitt om hvordan sjømenn kunne bli behandlet eller misshandlet.
Noen har stilt spørsmål om hvorfor vi ville brette ut uteseilerens erotiske privatliv.
Til det er det vel bare å si at skal fortellingene være virkelighetsbeskrivende og sanne, sjømannslivet var så visst ingen søndagsskole, så må også dette være med.
De fleste som reiste ut var så vidt passert puberteten og piker eller damer var naturligvis i ungguttens tanker og drømmer storparten av tiden.
Det vil for øvrig være galt å bare overlate til Evert Taube, som knapt var ute som sjømann, å beskrive sjømannens amorøse forhold, selv om vi må innse at vi ikke kan konkurrere med hans fortellerstil
Shorty (Knut Hauknes)
----o----
----o----
Copyright (c) 2007 Osmund Enga. All rights reserved.