Reservation

Om ex-telegrafister, og den siste Klaveness-seiler

Under et opphold i Syden for en tid tillbake, ble vi kjent med et annet norsk par og deres 18-årige datter. Denne jenta hadde da nettopp avsluttet Videregående, på en linje som tilsvarer det tidligere Examen artium. Noe som etter min mening burde tilsi at hun skulle være ganske oppegående hva generell samfunnskunnskap angår.

En kveld vi alle var ute sammen og spiste, ble det snakk om hva jeg hadde bedrevet før jeg ble pensjonist. Jeg svarte da som sant var, at jeg i yngre dager hadde seilt ute i Handelsflåten. Så spurte datteren om jeg da hadde vært kaptein. (Det syntes å være den eneste stilling hun visste om på en båt). Jeg svarte at jeg blant annet hadde vært radiotelegrafist. Hvorpå den 18-årige jenta med Examen artium spurte: "Hva gjør en radiotelegrafist"?

Ved det spørsmålet må jeg innrømme at jeg fikk tilnærmet bakoversveis, og følte meg plutselig som en meget gammel, nærmest antikvarisk museumsgjenstand!

Og det til tross for at denne yrkesgruppe offisielt fantes ombord helt til 31. januar 1999, fra 1. februar det året var det som kjent over og ut for stillingen på internasjonal basis. Da måtte den siste skipsradiotelegrafisten forlate radiostasjonen, for aldri mer å komme tilbake. Og det etter å ha seilt på alle hav i omlag 100 år!

Så tidlig som på 60-tallet fikk man høre at "om noen år", skulle det ikke finnes sjøfolk ombord på skipene lenger, da skulle alle handelsfartøyer programmeres til å seile helt ubemannet fra avgangshavn og frem til ønsket destinasjon. Først når skipet nærmet seg bestemmelseshavnen, skulle det derfra komme folk ombord som skulle ta skipet inn til kai.

Og med dagens satelitter, skal det vel ikke by på store problemer å la skipene seile ubemannet. Satelittene vil både kunne overvåke seilas og navigasjon, samt foreta de nødvendige kursendringer. Heldigvis er ikke denne muligheten enda tatt i bruk av verdens handelsflåter! Men en gang i en forholdsvis nær fremtid, vil det nok være en realitet.

At noen av de stillingsbetegnelser som enda finnes ombord i dag, nok kan være ukjente for "folk flest", kan jo være noe å tenke over. På 50, 60 og 70-tallet visste nok de fleste på land, i alle fall på steder langs kysten, hva en jungmann, smører, byssegutt eller lettmatros var. Også mer "avanserte begreper" som chiefen, reppen, kvarten og trikker'n var vel ikke helt ukjente. For på den tid hadde nok svært mange landkrabber et familemedlem, slektning eller bekjente som var - eller hadde vært til sjøs. I dag er nok de tider forlengst over, stillingene ombord har endret navn og karakter, og få på land har idag kjennskap til sjølivet, siden tilstrømningen til Handelsflåten av nordmenn, nå nærmest er helt fraværende.

Og husker vi tilbake, så begynte Klaveness faktisk på tidlig 70-tall å fjerne visse stillinger, for å erstatte disse med sjøaspiranter og en mer tilrettelagt opplæring på land og ombord.

Det er vel kanskje flere av dere Klaveness-pensjonister som har oppdaget at deres "gjøren og laden" ombord under "Gullalderen", ikke lenger er så kjent blant den oppvoksende slekt? Det er vel naturens gang, men siden vi jo har vår "mimreside" på denne websiden, kan det jo være greit å meditere litt over tingenes tilstand en gang i blant. For tross alt, det er vel ingen av oss som ville ha vært denne tiden foruten. Opplevelser, reiser, samhold og kameratskap som de nye generasjoner aldri vil være i nærheten av å få oppleve.

Som kjent regnes vel 13. april 1983 formelt som det ordinære Klaveness-rederiets sluttdato, i og med at Skipsaktieselskapet Siljestad ble slått konkurs den datoen. Men dette var datoen kun for rederiets endeligt. Noen av sjøfolkenes historie og tilknytning til A. F. Klaveness & Co. A/S har en annen sluttdato. De fire tankskipene; Sommerstad, Solstad, Sangstad og Siljestad nevnes av de fleste kilder med sluttdato i mai 1983. De ble da som kjent tilbakelevert det finske verftet i forskjellige havner i Middelhavet.

Nøyaktig dato og sted for hver av tankernes tilbakeføringer finnes muligens omtalt i gamle rederidokumenter og i skipenes norske loggbøker. Men den viktigste kilden til dette må likevel være de Klaveness-seilerne som sto ombord på de fire skipene dengang. De skriftlige kilder oppgir som nevnt ovenfor, mai måned 1983 for tilbakeleveringen, men en meget pålitelig kilde oppgir at M/T Siljestad ble overlevert til finnene i juni måned. Det er derfor stor sannsynlighet for at Siljestad var rederiets siste skip med Klaveness-ansatte ombord.

De fleste av besetningene reiste hjem til Norge etter konkursen, mens noen ble igjen ombord for å hjelpe de finske sjøfolkene, inntil de ble kjent med skipene. Så dersom M/T Siljestad ikke ble overlevert før i juni måned, må det være fra dette skip at den siste Klaveness-seiler gikk ned gangveien. For selv om det sikkert var flere fra overføringsmannskapet som forlot skipet samtidig, må nødvendigvis kun en av dem ha vært sistemann ned landgangen.

Men hvem var denne historiske sjømann, hvor skjedde det, og når?

Svaret finnes nok hos en eller annen "der ute". Jeg formoder at det er flere enn meg som gjerne skulle fått dette besvart!

Otto H Næsgård Andersen

Leserkonkurranse.

Det er et spesielt bilde av Bougainville som forefinnes på flere steder, blant
annet:

- Osmund bruker det her på sin hjemmeside

- ex-gnist Sverre Frostmo har det på lugaren

- det er brukt som julehilsen på kort fra Japan

- jeg har det på veggen hjemme

- og sikkert mange av dere har det også hengende hjemme.

Altså det samme bildet.

Så konkurransen blir "Hvem - Hva - Hvor - Hvordan:

1. Hvem har tatt bildet?

2. Hva er bakgrunn for at bildet ble tatt? Båten er jo tydeligvis under fart.

3. Hvor er bildet tatt?

4. Hvordan er bildet blitt det "offisielle Bougainville-bilde"?

      Premien for rette svar blir, dersom man skulle forville seg til Sandnessjøen, at
     Osmund river i en      halvliter. Og hvem vet, kanskje har han en gjenglemt
     San Miguel på lur?"

"Hyggelig tid til sjøs - men hva med eventuelle "senvirkninger"

Når jeg med stor glede og interesse ser på alle de innsendte bilder fra vår tid til sjøs, får det meg likevel til å tenke på et par alvorlige ting. Mange bilder viser dekksfolk som jobber under en brennende sol, ofte svært lettkledd. Eller mannskaper på frivakt som ligger og soler seg. For hva visste vi vel dengang om solfaktor, og hvor viktig det er å beskytte huden under en skarp sol på sydlige breddegrader. Hvem av oss smurte oss vel med beskyttende solkremer?

Grunn til at jeg tar opp dette, er nemlig at jeg ble fortalt av en hudlege at han hadde mange pasienter som var tidligere sjøfolk, og som i ung alder nettopp hadde tilbrakt en stor del av sin tid til sjøs, i bar overkropp i solskinn. Senvirkningen av dette viste seg nemlig da de kom i 50-60-70 års alderen. Nemlig føflekker som hadde utviklet seg til ondartet hudkreft, eller malignt melanom, som det heter på fagspråket.

Derfor vil jeg oppfordre dere alle til å kontakte lege, dersom dere oppdager føflekker som avviker fra den normale formen eller endrer seg . Det er bare en lege om kan avgjøre om en føflekk kan være ondartet, så derfor, oppsøk lege ved den minste mistanke.

Andre bilder viser maskinfolka temmelig nedoljet etter en stempelsjau eller annet "skittarbeid" under vedlikehold. Og hvem vet i dag hvilke kjemiske stoffer denne oljen eller soten inneholdt, og dens påvirkning på huden. Så også her er rådet, oppsøk lege dersom man er usikker.

Og så var det oss da, som hadde vår arbeidsplass i en radiostasjon. Når man i dag ser hvordan og hvor sendere og antenner var plassert i et forholdsvis lite rom, kan en få bakoversveis av mindre. Vi satt tett innpå radiosenderne, med antennene omtrent rett over hodet. Og her er det som vi alle kjenner til, snakk om elektromagnetiske bølger. I dag diskuteres det om de relativt små verdiene utstrålt fra en mobiltelefon er farlig. Mens vi satt omtrent "med senderne i fanget og antennen rundt hodet". Vilken påvirkning på oss det kan ha hatt, kan en jo bare tenke seg.

Men ikke for å skremme noen, de aller fleste får forhåpentligvis ingen senvirkninger av verken soling, olje eller elektromagnetisk utstråling. Jeg ønsker kun å gjøre oppmerksom på faren, og at vi alle tar de forholdsregler som er nødvendig for å hindre eventuelle senskader.

Otto H Næsgård Andersen
Ex radiotelegrafist.

Var norske sjøfolk rasister?

I en del sjømannslitteratur som er kommet ut i den senere tid, stilles det spørsmål om sjøfolk kunne være noe rasistisk.

Etter min mening er jo dette et temmelig relativt begrep. I den perioden vi kanskje kjenner best, altså omtrent da de første norske charter-turistene ravet rundt på grisefester på Mallorca eller Kanariøyene og trudde de var svært så verdensvante, hadde norske sjøfolk allerede i årevis reist verden rundt, og gjort sine egene erfaringer. Jeg skal ikke foreta noen dybdeanalyse av temaet rasisme, men jeg trur at mye av det vi kom i berøring med, nok i dag i enkelte kretser ville blitt omtalt som "politisk ukorrekt". Men disse miljøene bruker jo begrepet "rasisme og fremmedhat" om alle som opponerer mot dem.

Men for oss var det nok en nødvendighet å opptre med en viss avstand og skepsis, rett og slett for vår egen sikkerhet i diverse "skumle havner og miljøer". Jeg trur nok sjøfolka fort oppdaget virkelighetens verden som den var, og ikke som man kunne ønske at den var. For vi oppdaget vel fort at ikke alle utlendinger ville oss bare godt, farene lurte overalt, dersom man var litt uaktsom og for naiv.

Men jeg er i den tro at de aller fleste av oss respekterte den kultur, tradisjon og religion som var gjeldene i de land vi anløp.

Og med så mye blanda mannskap som det var i handelsflåten på den tid, lærte førstereisguttene fort å tilpasse seg utenlandske skipskamerater. For innen et så lite samfunn som et skip utgjorde, og så tett innpå hverandre vi bodde og arbeidet 24 timer i døgnet, var nok "fred, fordragelighet og toleranse" en forutsetning for at arbeidet fungerte og for at vi trivdes. Og mange av de utenlandske sjøfolkene på norske båter var jo rederiseilere, som visste hva som ble forventet av dem. Og som helst ville beholde sine jobber.

Uheldige episoder har man hørt om, men stort sett gikk det vel forhåpentligvis greit.

En selvopplevd historie relatert til emnet husker jeg enda svært godt:

Vi anløp en gang en mindre havn innen området Seattle - Tacoma, jeg husker dessverre ikke navnet på byen. Vi fikk beskjed om å unngå etablissementer innen havneområdet, da forholdet der mellom svarte og hvite ikke var godt.

Men likevel så gikk tre-fire av oss en kveld innom et bevertningssted i det farlige området. Jeg husker godt da vi kom inn, det satt kun svarte ved bordene, og praten opphørte med det samme vi viste oss. Alle stirret på oss. Vi bestilte det vi ønsket, og det skjedde ikke noe mer. De hørte vel på praten at vi var utlendinger. Mens vi satt der, oppdaget jeg plutselig en kalender på veggen like ved, med bilde av fjell og snø. Jeg henvendte meg da til nærmeste neger, pekte på bildet og sa noe slikt som: "Nice picture, just like Norway". Dermed kom praten i gang, og vi hadde det svært så gemyttelig. Særlig en av dem, en eldre gråhåret kar, var svært pratsom og hyggelig.

Da vi skulle gå, spurte vi han om han ville være med oss. Han stusset litt, men det endte da med at han slo følge med oss. Vi kom over i "den hvite bydelen", ble sultne og ønsket å få noe å spise. Men her ville ikke vår nye kompis være med inn, da dette var en typisk "hvit restaurant". Men han ble nå med inn likevel. Inne møtte vi problemer, da kelneren ikke ville godta vår venn. Men etter endel parlamentering om at vi var norske sjøfolk, og at han var kompisen vår, fikk vi da servering. Det jeg la spesielt merke til, var at kompisen vår var helt taus mens vi satt i restauranten, og det var helt tydelig at han følte seg usikker og uønsket der. Og det var ikke til å unngå å merke at vi fikk endel uvennlige blikk fra de andre gjestene. Men det gikk nå greit, vi fikk både mat og drikke. Da vi skulle dra tilbake til båten, spurte vi kompisen vår om han ville bli med ombord, og det ville han gjerne. Båten lå ikke så langt fra strøket der han bodde.

Vel ombord, ble det en drink, og så fant en matros fram en diger sigar og bød vår venn. Han tok i mot og takket. Men da den samme matrosen skulle gi han fyr, ble det visst for meget for vår nye venn, den gamle mannen brast regelrett i gråt. Og som han selv sa da han kom til hektene igjen, at slik vennlighet og god behandling hadde han aldri før opplevd fra hvite folk.

Mannen var vel i 60 års alderen dengang, så han hadde nok opplevd adskillig av rasemotsetningene fra tidlig på 1900-tallet.

Han ville så gjerne invitere oss hjem til familien sin, men vi forsto at det nok ikke var så lett for han å ta med hvite hjem, selv om vi var "ufarlige" norske sjøfolk.

Da han forlot båten, sa han at han aldri ville glemme denne kvelden, og håpet å se oss igjen.

Det skjedde selvsagt ikke, men jeg trur vi andre også fikk noe å tenke på, og ble en positiv opplevelse og erfaring rikere.

Otto H Næsgård Andersen
Vadsø

----o----