Reservation

Når jeg med stor glede og interesse ser på alle de innsendte bilder fra vår tid til sjøs, får det meg likevel til å tenke på et par alvorlige ting. Mange bilder viser dekksfolk som jobber under en brennende sol, ofte svært lettkledd. Eller mannskaper på frivakt som ligger og soler seg. For hva visste vi vel dengang om solfaktor, og hvor viktig det er å beskytte huden under en skarp sol på sydlige breddegrader. Hvem av oss smurte oss vel med beskyttende solkremer?

Grunn til at jeg tar opp dette, er nemlig at jeg ble fortalt av en hudlege at han hadde mange pasienter som var tidligere sjøfolk, og som i ung alder nettopp hadde tilbrakt en stor del av sin tid til sjøs, i bar overkropp i solskinn. Senvirkningen av dette viste seg nemlig da de kom i 50-60-70 års alderen. Nemlig føflekker som hadde utviklet seg til ondartet hudkreft, eller malignt melanom, som det heter på fagspråket.

Derfor vil jeg oppfordre dere alle til å kontakte lege, dersom dere oppdager føflekker som avviker fra den normale formen eller endrer seg . Det er bare en lege om kan avgjøre om en føflekk kan være ondartet, så derfor, oppsøk lege ved den minste mistanke.

Andre bilder viser maskinfolka temmelig nedoljet etter en stempelsjau eller annet "skittarbeid" under vedlikehold. Og hvem vet i dag hvilke kjemiske stoffer denne oljen eller soten inneholdt, og dens påvirkning på huden. Så også her er rådet, oppsøk lege dersom man er usikker.

Og så var det oss da, som hadde vår arbeidsplass i en radiostasjon. Når man i dag ser hvordan og hvor sendere og antenner var plassert i et forholdsvis lite rom, kan en få bakoversveis av mindre. Vi satt tett innpå radiosenderne, med antennene omtrent rett over hodet. Og her er det som vi alle kjenner til, snakk om elektromagnetiske bølger. I dag diskuteres det om de relativt små verdiene utstrålt fra en mobiltelefon er farlig. Mens vi satt omtrent "med senderne i fanget og antennen rundt hodet". Vilken påvirkning på oss det kan ha hatt, kan en jo bare tenke seg.

Men ikke for å skremme noen, de aller fleste får forhåpentligvis ingen senvirkninger av verken soling, olje eller elektromagnetisk utstråling. Jeg ønsker kun å gjøre oppmerksom på faren, og at vi alle tar de forholdsregler som er nødvendig for å hindre eventuelle senskader.

Etter min mening er jo dette et temmelig relativt begrep. I den perioden vi kanskje kjenner best, altså omtrent da de første norske charter-turistene ravet rundt på grisefester på Mallorca eller Kanariøyene og trudde de var svært så verdensvante, hadde norske sjøfolk allerede i årevis reist verden rundt, og gjort sine egene erfaringer. Jeg skal ikke foreta noen dybdeanalyse av temaet rasisme, men jeg trur at mye av det vi kom i berøring med, nok i dag i enkelte kretser ville blitt omtalt som "politisk ukorrekt". Men disse miljøene bruker jo begrepet "rasisme og fremmedhat" om alle som opponerer mot dem.

Men for oss var det nok en nødvendighet å opptre med en viss avstand og skepsis, rett og slett for vår egen sikkerhet i diverse "skumle havner og miljøer". Jeg trur nok sjøfolka fort oppdaget virkelighetens verden som den var, og ikke som man kunne ønske at den var. For vi oppdaget vel fort at ikke alle utlendinger ville oss bare godt, farene lurte overalt, dersom man var litt uaktsom og for naiv.

Og med så mye blanda mannskap som det var i handelsflåten på den tid, lærte førstereisguttene fort å tilpasse seg utenlandske skipskamerater. For innen et så lite samfunn som et skip utgjorde, og så tett innpå hverandre vi bodde og arbeidet 24 timer i døgnet, var nok "fred, fordragelighet og toleranse" en forutsetning for at arbeidet fungerte og for at vi trivdes. Og mange av de utenlandske sjøfolkene på norske båter var jo rederiseilere, som visste hva som ble forventet av dem. Og som helst ville beholde sine jobber.

Vi anløp en gang en mindre havn innen området Seattle - Tacoma, jeg husker dessverre ikke navnet på byen. Vi fikk beskjed om å unngå etablissementer innen havneområdet, da forholdet der mellom svarte og hvite ikke var godt.

Men likevel så gikk tre-fire av oss en kveld innom et bevertningssted i det farlige området. Jeg husker godt da vi kom inn, det satt kun svarte ved bordene, og praten opphørte med det samme vi viste oss. Alle stirret på oss. Vi bestilte det vi ønsket, og det skjedde ikke noe mer. De hørte vel på praten at vi var utlendinger. Mens vi satt der, oppdaget jeg plutselig en kalender på veggen like ved, med bilde av fjell og snø. Jeg henvendte meg da til nærmeste neger, pekte på bildet og sa noe slikt som: "Nice picture, just like Norway". Dermed kom praten i gang, og vi hadde det svært så gemyttelig. Særlig en av dem, en eldre gråhåret kar, var svært pratsom og hyggelig.

Da vi skulle gå, spurte vi han om han ville være med oss. Han stusset litt, men det endte da med at han slo følge med oss. Vi kom over i "den hvite bydelen", ble sultne og ønsket å få noe å spise. Men her ville ikke vår nye kompis være med inn, da dette var en typisk "hvit restaurant". Men han ble nå med inn likevel. Inne møtte vi problemer, da kelneren ikke ville godta vår venn. Men etter endel parlamentering om at vi var norske sjøfolk, og at han var kompisen vår, fikk vi da servering. Det jeg la spesielt merke til, var at kompisen vår var helt taus mens vi satt i restauranten, og det var helt tydelig at han følte seg usikker og uønsket der. Og det var ikke til å unngå å merke at vi fikk endel uvennlige blikk fra de andre gjestene. Men det gikk nå greit, vi fikk både mat og drikke. Da vi skulle dra tilbake til båten, spurte vi kompisen vår om han ville bli med ombord, og det ville han gjerne. Båten lå ikke så langt fra strøket der han bodde.

Vel ombord, ble det en drink, og så fant en matros fram en diger sigar og bød vår venn. Han tok i mot og takket. Men da den samme matrosen skulle gi han fyr, ble det visst for meget for vår nye venn, den gamle mannen brast regelrett i gråt. Og som han selv sa da han kom til hektene igjen, at slik vennlighet og god behandling hadde han aldri før opplevd fra hvite folk.

Otto H. Næsgård Andersen er en flittig bidragsyter i denne spalten. Her har han funnet Somerville-sangen i sine arkiver og sendt oss. Kommentarer og opprinnelsen til at den oppsto finner dere like under sangen.

1
Somerville seiler mot fremmed land,
Sparville det burde være dens navn,
Skipper’n er en koselig mann
fører sin skute sikkert i havn.

2
Styrmann regjerer dekksfolket sitt,
annen og tredjen hjelper ham litt
Jobben er ikke alltid så kjekk,
noen av gutta er alltid vekk.

3
Chiefen han sier ikke så stort,
men tenker sitt om det som blir gjort.
”Sekken” han fører kladden med fynn,
uten litt fyll ville den være tynn.

4
Tredjen har terger, erter og ler,
kvarten han biter tenner især.
Gutta de lurer han av og sånn.
Sneipen han brøler: Nå er det bånn.

5
Stuert og kokk de sparer og vrir,
lager salat med grønnfor oppi.
Byssen han strever, og messen gir kjeft,
for husfredens skyld må vi vær’ tilfreds.

6
Ragna hun strever fra morgen til kveld,
men får ikke annet enn kjeft likevel.
Hun degger og koser for hver eneste mann
og gjør det så kos’lig som HUN bare kan.

7
Tømmer’n og båsen gliser og ler,
Reppen han stopper, myser og ser,
er Moji den neste stoppen skal tro?
Heisann og hoppsann, nå blir jeg to .......

8
Mangen har vi mistet, og mangen har vi fått
Kjekke var de gutta som er fra oss gått
Tiden vil vise om vennskap holder stand,
Dette mener jeg er opp til hver mann.

Denne sangen ble framført under en hyggekveld i sjøen. Hvorvidt den ble laget for denne kvelden, eller om sangen er en ”overlevning” fra tidligere tider, nei det vet jeg ikke. Heller ikke hvem dikteren er.

Jeg har skrevet den av nøyaktig slik som stensilen var, ingen tegn eller ord er endret.

Jeg var med i en sketsj under denne hyggekvelden, spilte en rormann, selv om jeg på det tidspunkt ”i virkeligheten” var byssegutt. Og ut fra disse fakta, antar jeg at hyggekvelden fant sted i Stillehavet i 1963.

Nå har jo min ”gamle” skipskamerat, reppen Bjørn Pedersen en fantastisk hukommelse, så jeg antar at han kan supplere hva jeg husker.

Av de personer som omtales i sangen, var Ragna messepike i offisersmessa, og ”Sneipen” var smører. Reppen kan vel ikke være andre enn hr. Pedersen. Disse personer finnes blant de bilder jeg tidligere har sendt inn fra Somerville.

Mvh
Otto H Næsgård Andersen
Ex byssegutt, dekksgutt, jungmann og radiotelegrafist

Dette fikk jeg i e-posten fra Bjørm Pedersen like etter at jeg la ut sangen på siden.:

Hej på er.

Jag var ute på din sida och då var det en sång om "Somerville" som dök upp. Den som författade denne sång var vad jag vet "Mjölndaln" och möjligen kocken tror jag. Det var vad jag kommer ihåg en hyggekväld i Stillehavet på väg till Japan 1964. Tidigare på dagen hade vi även en tipspromenad som det heter på svensk. Och i den vevan var kocken, "Mjölndal", och jag med i och arrangerade detta. Det var ytterligare med en men jag kommer inte i håg just nu vem det var. Jag minns så väl att "Sneipen" inte var så värst glad efter tipspromenaden. Men det blev ett gott slut på det hela i allafall.

Mvh Björn