Location

Via Norsk Sjøfartsmuseum i Oslo fikk vi for en tid siden en forespørsmål fra en amerikansk sjøfartshistorisk forsker, som spurte om vi kunne gi noen opplysninger i forbindelse med M/T SANGSTAD,s kapring 7.oktober 1940. Årsaken var visstnok den at tyskerne efter å ha kapret skipet benyttet det til minelegging i australske farvann, hvorved bl.a. et amerikansk skip ble senket; det første amerikanske krigsforliset i den annen verdenskrig.

Vi kjenner jo selvfølgelig i store trekk historien omkring kapringen, men når man nu skulle fremlegge opplysninger til en historieforsker, måtte man såvidt mulig henvise til journaler eller annen dokumentasjon. Det ligger i sakens natur at det kunne vi ikke skaffe. Vi var imidlertid så heldige å ha i vår besittelse mannskapslisten fra skipets siste tur, og ved en gjennomgåelse av den, fant vi at nuværende kapt. Baard Myklebust var styrmann ombord og maskinsjef Gunnar Veberg Gundersen var maskinsjef, eller 1.maskinist, som det het den gang. Vi skrev til disse to og fikk deres fremstilling av hendelsen..

Det viste seg videre at en tysk kaperkaptein efter krigen skrev en bok om sine meritter som kaperkaptein, og i boken beskriver han både kapringen av "STORSTAD" og den senere benyttelse av skipet som minelegger.

På grunnlag av kaptein Myklebusts og maskinsjef Gundersens fremstilling av hendelsen, vil vi her i korte trekk gjengi opplevelsen.

Den 7. oktober 1940 var M/T STORSTAD underveis til Australia og befant seg ca. 200 nautiske mil av Christmas Island. Om morgenen ble skipet, som var uten eskorte, beskutt av et ukjent skip ute i horisonten. "STORSTAD" hadde ikke skyts ombord.

Det viste seg å være et tysk kaperskip som skjøt. Besetningen gikk i livbåtene, men fikk ordre av tyskerne om å holde seg i ro. Tyske offiserer og prisemannskaper kom ombord, de beordret kapteinen og en del av offiserene overført til kaperskipet, senere fulgte resten av besetningen. Tyskerne ville først senke skipet, men da de fant ut at lasten bestod av dieselolje, ville de vente lengst mulig av hensyn til oljen som de jo selv var meget interessert i.

Det ble i stedet lastet miner ombord i "STORSTAD", som derefter forlot området, bemannet med tyskere. Skipet var borte i ca. 14 dager og ble, da det vendte tilbake til kaperen, mottatt med militærmusikk og honnør. Det ble fortalt at man hadde lagt ut miner i innløpet til Melbourne og to andre steder, og at et engelsk og et amerikansk fartøy hadde gått på minene i innløpet til Melbourne. Det ble videre fortalt at "STORSTAD" var etterlyst over austrlask radio. Skipet med tyskerne ombord, hadde passert et australsk krigsskip uten å svare på anrop, og ble derfor rapportert.

"STORSTAD" ble så holdt i nærheten av kaperskipet inntil 7.desember. Raideren "RINGVIN" hadde da 400 allierte sjøfolk ombord og ikke plass til flere. Raideren forsøkte så å få tak i en stykkgodsbåt for å sende fangene hjem med den, men fant ingen, så de måtte sende "STORSTAD" hjemover. Alle ble så sendt tilbake til skipet, og fikk dessuten 130 fanger fra raideren "ATLANTIC". I alt var der 530 fanger ombord fra ni nasjoner.

Midt på Atlanteren møtte man det tyske krigsskipet "ADMIRAL SCHEER", tankskipet "NORTMARK" og en mindre raider, tidligere fruktskip. "NORTMARK" hadde malt "DIXIE", San Pedro, U.S.A. på skutesiden. Da "STORSTAD" ble tatt av raideren, hadde denne det svenske flagget malt på skutesiden.

"STORSTAD" losset olje over i tankbåten og over i "ADMIRAL SCHEER" og lastet ombord tomme ølkasser og annet treverk. (Dette fordi man ikke kunne kaste det på sjøen, eftersom man da kunne røpe sin tilstedeværelse.)

"ADMIRAL SCHEER" hadde tatt en engelsk båt som var lastet med kjøtt og egg, og man fikk ombord begge deler. Det begynte å bli lite mat ombordi "STORSTAD", men med den forsyningen så hjalp det.

M/T "STORSTAD" fortsatte så videre og ankom til Bordeaux den 3. februar 1941. Alle fangene unntatt de norske ble tatt iland der. Skipet ble så liggende i Bordeaux i tre uker, så seilte man videre til Nantes, hvor fangene ble tatt iland og båten skulle dokkes og repareres.

"STORSTAD",s videre skjebne er ukjent. Det er blitt antydet at skipet senere i krigen ble senket utenfor Nantes..

Ja, dette var det de to offiserene fortalte. De som var hjemme under krigen vil huske at et tysk troppetransportskip kom til Oslo i 1941 med et stort antall norske sjømenn fra kaprede skip. Det ble den gang laget et stort propagandanummer av at de norske sjøfolk var blitt frigitt og hjemsendt, til tross for at disse hadde deltatt i krigen på "fiendens side", som det het. Senere ble imidlertid fleste sjømenn forsøkt tvangsforhyrt til norske skip i tysk fart, men mange av demgreide å unngå det på en eller annen måte. Det var i den tid høykonjunktur på falske legeattester, og dessuten hadde vel endel av de hjemsendte også ekte legeattester, idet mange av dem var skadet, eller var blitt syke underveis..

Takk til Jan Andreassen, som har bidratt med de mange bildene fra tiden han seilte i Klaveness. Bildene er lagt ut i egen mappe her Klikk. Han seilte som kaptein med BC Ferries. Her forteller han med egne ord :

Ser at jeg begynte i Klaveness i Desember 1963 ombord i Libreville. Vi var chartered av Cunnard line og French Transatlatic Line og seilte mellom Europa og Karribien. Kapteinen var Rolf Larsen fra Fredrikstad. En veldig grei kar husker jeg.

Neste Klaveness båt var Kingsville som jeg mønstert på i New York Mars 1963 som Matros og ble senere Båsmann. Endelig i Desember 1968 mønstert jeg av. I den tiden hadde vi fire skippere. Terkelsen, Ovesen, Bringsvor og Bjarne Aas.

Siden kom Rosville fra Mars 1969 til August 1970. Kaptenene der var Bringsvor og Gunnar Buvollen.

Så var jeg hjemme og gikk på stryrmans skolen i Tønsberg og reise ut igjen på Kingsville som 3dje Styrman i Juni 1971. Kapteiner var igjen Ovesen og Harry Goodwin-Olsen.

Jeg var der til jeg mlnstret av i Vancouver i Slutten av Juli 1972, og det ble slutten for meg på Norske båter.

Etter en tid i først Edmonton, Alberta, og senere Vancouver og etter å ha prøvet flere forskjellige jobber, tok jeg Første Styrmans skolen i Vancouver i 1973 til 74, og i Juni 1974 fikk jeg jobb som 2nd Styrmann i den Canadiske Kyst Vakten. Jeg var der til November, da jeg startet med BC Ferries.

Først on tankeren Belmar (1960), neste var bulk Beltana. Og mellom Libreville og Kingsville var jeg halvannet år på bil bulk båten, Belmona

En takk også til Otto H Næsgård Andersen for alle de bildene med kommentarer han har bidratt med. Du finner bildene hans i 2 mapper: Somerville og Bougainville. Her er sakset noe fra en mail fra ham, hvor han med selvvalgte ord presenterer seg selv og sitt virke i Klaveness:

Og veien videre ble den samme for meg som for så mange andre radiotelegrafister i handelsflåten på den tid, vi havnet tilslutt i Forsvaret i Finnmark. Og her i Vadsø har jeg da jobbet i fedrelandets tjeneste i vel 30 år, ble pensjonist da jeg fylte 60 i fjor.

ooooOoooo

Gunnar Emil Andersen, eks. Klaveness på 40 og 50 tallet.

Takk til Odd Gunnar Andersen, som har gitt meg anledning å foreta dypdykk i sjøfartspapirene til sin far, Gunnar Emil Andersen, og for tillatelse til å legge ut på hjemmesiden det jeg måtte finne av interesse. Der lå mange bilder fra tiden hans ute, som du finner lagt ut i denne mappen.

Gunnar Emil Andersen seilte med "Sunnyville" og "Bonneville" sist på 40 og begynnelsen på 50-tallet. Han er født i 1923, og avtjente verneplikten på KNM Stord og reiste den første tiden ute som kølalemper. Han seilte også i A/S Thor Dahl om bord i "Thorshøvdi" og ”Thorsholm”. Han begynte hos A.F.Klaveness i desember 1948, og var med som maskinassistent i sluttfasen under byggingen av "Sunnyville i Amsterdam,hvor hun ble sjøsatt i jan. 1949. Fra juli samme år rykket han opp til 3.maskinist og sto der om bord til juli 1950. Senere reiste han ut igjen som 3.maskinist i okt. 1951, denne gangen om bord i "Bonneville". Der rykket han opp til 2.maskinist i nov. 1952, og mønstret av for godt i nov. 1953.( maskinistbenevnelsene er etter etter den gamle ordningen). Hans kone, Anne- Lise, seilte sammen med ham som messepike på "Bonneville" fra feb.-52 til des. -52.. For å sitere Odd Gunnar, så hadde det vært tid til annet enn bare arbeid, for "kjølen" til den førstefødte ble strukket der om bord. Etter nedkomsten tok Gunnar Emil farvel med sjølivet, og tok seg jobb iland, den første tiden i minevesnet ved marinens hovedverft, og senere på Horten flyfabrikk og ØSD, Horten

oooooOooooo

M/S BOUGAINVILLE - bilder ks. gnist Sverre Frostmo.

I 1961, etter endt realskole og handelsskole, gjorde jeg som så mange andre på den tiden, reiste til sjøs. Nesten 18 år gammel mønstret jeg på M/S Woodville som messegutt. Jeg forlot messeguttjobben etter 6 mnd. og begynte som dekksgutt. Mønstret av som jungmann etter 20 måneder ombord i samme båt.

Sjølivet hadde imidlertid gitt mersmak etter ett år på radioskolen mønstret jeg i 1964 på M/S Forra av Trondheim som radio-offiser. Klaveness hadde dessverre ikke noen skip ledige for meg da og ut skulle jeg. Som første båt som telegrafist var disse 10 måneder svært lærerike og nyttige.

Etter M/S Forra fikk jeg igjen tilbud fra Klaveness og jeg mønstret på M/S Corneville.

Etter 6 mndr. der, ble jeg spurt om jeg på kort varsel kunne overta på M/S Bougainville.

Etter 8 måneder på Bougainville mønstret jeg av for ferie.

I januar 1967 mønstret jeg på M/T Siljestad, som i hovedsak gikk i vanlig oljefart mellom Europa og PG. Der var jeg i 14 mndr.

På sommeren samme år hadde jeg et kortere vikariat (5 mndr.) ved Bodø radio/aeradio som sikringstelegrafist.

Like før jul i 1968 fikk jeg tilbud fra Klaveness om¨å være med å ta ut et nybygg. Dette takket jeg ja til og etter 3 uker i Gøteborg forlot M/T Solstad på 108.000 tonn Eriksbergverftet med kurs for gulfen. På den turen hadde jeg også min nåværende kone med som messepike.

Vi mønstret begge av etter 7 måneder.

Etter dette sluttet vi begge sjøen og jeg fikk jobb i kraftforsyningen.

Der har jeg jobbet siden 1970 med regnskap, lønn og personalsaker til jeg gikk av med pensjon i 2006.

I ettertid føler jeg meg heldig som fikk oppleve sjøfartens "gullalder", da Norge hadde titusener av sjøfolk og hundrevis av skip.

Med vennlig hilsen

Sverre Frostmo, 8200 Fauske

E-mail: sverre.frostmo@isk-tv.no

ooooOoooo

2 selvopplevde historier

skrevet av Sverre Frostmo

Jeg har en morsom historie fra julen 1961 ombord på MS Woodville fra rederiet A.F.Klaveness

Båten gikk på den tiden mellom Canada og Kina og mellom Australia og Kina med korn.

Julen 1961 lå vi i Sydney, Australia og lastet korn for Shanghai. Julaften skulle feires, som seg hør og bør, på sjømannskirka i Sydney. Alle sjømannskirker fikk tilsendt julegaver fra Norge til utdeling til sjøfolkene som besøkte "kjerka".

Sjømannspresten sto for utdelinga. Det kunne være til f.eks. yngstemann ombord, en matros med skjegg eller til en med stor tatovering o.a. Presten forsøkte alltid å være litt morsom under utdelingen.

Også en jungmann (Eddy Bae, fra Kristiansund) fikk sin julegave. Tilfeldig utdelt. Stor var både vår og hans forbauselse da han åpnet pakken og den viste seg å være fra hans egen mor. I pakken lå det også et brev hvor hun fortalte om at hun hadde en sønn som også var til sjøs.

Blant alle de tusenvis av julepakker, tilfeldig sendt rundt om i verden, og så mange sjøfolk som det var på den tiden, så skulle en slik tilfeldighet skje. Det var som å vinne i lotto.

Avisene i Sydney fikk også tak i historien og så vidt jeg husker kom den visstnok på førstesiden både med bilde og tekst.

-------oo------

På en av disse turene mellom Kina og Australia forsvant "Miss Woodville". Det var vår nydelige skipskatt. Hun gikk i land i Australia og hun kom ikke ombord da vi dro fullastet derfra.

Vi regnet med at katten fikk vi aldri mer se igjen

Stor var vår forbauselse da vi kom tilbake fra Kina, mange måneder eller uker senere, og da sto "Miss Woodville" på kaia i Sydney og ventet på oss. Hun hadde klart seg bra blant kakerlakker og mus rundt kornsiloene i Sydney. En riktig solskinnshistorie og stor gjensynsglede.

ooooOoooo

Leserinnlegg av Otto H Næsgård Andersen.

Jeg ønsker på denne måten å takke dem som har sendt inn kommentarer til de bilder som jeg har fått legge ut under ”Somerville” og ”Bougainville”.

Jeg vet at Osmund ikke liker at vi skryter for mye at nettstedet hans, men etter å ha lest alle Leserinnlegg og i Gjesteboken, mener jeg å ha alle dere som har skrevet innlegg, med meg, når jeg sier at siden hans er dyktig laget og svært interessant for oss ”gamle” Klaveness-seilere. Her har vi jo en unik møteplass og mulighet til ”å treffes igjen” etter flere tiår. Og mimre litt sammen over felles kjente, opplevelser og skip vi var påmønstret.

Og siden jo A.F Klaveness med sine forskjellige skipstyper og fartsområder, jo representerer et godt gjennomsnitt av Handelsflåten, mener jeg å ha god dekning for å si at nettstedet til Osmund også representerer et svært godt og viktig bidrag til norsk skipsfarts historie. Bare så det er nevnt.

Først takk til deg ”gamle” reppen fra Somerville, Bjørn Pedersen. Dine kommentarer til noen av bildene er gull verdt for meg hva identifiseringer angår. Og for ikke å snakke om oppklaringen på hvorfor vi ikke fant noen ”sydhavsprinsesser ” på Maketea.

Jeg er imponert over din hukommelse både hva stedsnavn, episoder og personer angår.

Ditt eventyr som ”ny sjømann” i vår på turen fra Australia var morsom lesing. ”Ønske det, ville det, men gjøre det, nei det kunne han ikke”, ble det sagt om salige Peer Gynt. Det er vel mange av oss som både ønsker og vil gjøre som du gjorde, men som vel ikke helt våger det.

Så takk til ex-gnist Sverre Frostmo, for dine interessante bilder fra Bougainville. Din ”CV” var jo nesten som å lese min egen, hva vår bakgrunn angår. Skillet er vel etter at vi avsluttet vår tid til sjøs, du fikk deg sivil jobb på land i kraftforsyningen, jeg havnet i Forsvaret. Flott at du hadde sendt inn så mange bilder fra radiostasjonen, svært interessant siden vinkelen ofte var en annen enn på mine bilder.

Dersom du er fra Fauske, bør vi ha endel felles kjente. Det er ikke få ganger jeg har vært ”på fjellet” ved Fauske.

Og så til deg Sverre Telstø. Mange takk for etternavnet til ”1.styrmann Otto fra

Bougainville”. Med etternavnet klart for meg, var det jo ”a piece of cake” med internett å finne min gamle venn. Fant han som en av tre styremedlemmer i Malm skytterlag. Imidlertid så hadde han ikke e-mail adresse, men det problemet løst jeg ved å sende noen ord og bilde til de to andre styremedlemmene, og ba dem om å videreformidle dette.

Jeg kom hjem fra ferie i Italia i forrige uke. Før vi reiste ut fra Gardermoen var vi hos vår sønn og hans familie på Greverud, litt sør om Oslo. Og en dag vi satt ute på terassen der og drakk kaffe, så ringte min mobil.

Og hvem andre trur dere det var enn ”1.styrmann Otto”. Dermed var en kontakt gjenopprettet etter vel 40 år! Cool’t, for å bruke et uttrykk som mine barnebarn ofte bruker.

Og siden vi er inne på dette med ”sjølivets mimring”. Jeg antar at flere av dere er klar over utgivelsen av tre interessante bøker som er kommet ut, og som omhandler tiden fra handelsflåtens gullalder, altså for de fleste av oss 50-60-70-årene. Disse er kommet ut på ”Edvard’en forlag”, og er skrevet av Edvard Pettersen og Hans Brundtland. Jeg holder for tiden på å lese en av disse bøkene, ”Sjøfolkenes hemmeligheter”. Jeg kvakk litt til, da jeg så bilde av- og leste om ”tante i Vancouver”, eller Noel Lowndess som hun het. Alle som har seilt på Vancouver husker vel henne med glede. Hun ble bl a utnevnt til Ridder av St. Olavs orden, samt æreskommandør av Vancouver havn. Før hun døde hadde hun uttrykt ønske om at hennes aske skulle strøs på Lanser River.

En likeledes bok som kom ut i fjor, ”Sjøfolk til havs og i havn” er omtrent i samme sjanger. Har ikke fått lest den enda, men ser at bl a ”Bonneville” er omtalt. Ellers fokuserer også den på handelsflåten og sjøfolk, hovedsakelig på 60/70-tallet.

En annen ting som sikkert angår de fleste av oss som seilte ute, og hadde en fartstid på mellom 36 mnd og 149 mnd. Vi har krav på å få tilbakebetalt som et engangsbeløp den pensjonsavgift vi ble trukket for. Dette kan vi få etter fylte 60 år. Nå skal dette skje automatisk, men for bare noen år siden måtte man selv søke om dette. Derfor bør alle som hadde over 36 mnd følge med at dette kommer automatisk, og at alle fartstid er medtatt. Likeledes undersøke med sitt lokale likningskontor om det blir ansett som inntekt. Jeg har hørt om folk som både har fått beløpet beskattet som inntekt, og de som ikke har det, altså forskjellig praksis. Dette er jo snakk om en tilbakebetaling, og ikke pensjon, derfor bør beløpet ikke komme som inntekt. Men man vet jo aldri, politikerne er jo veldig glad i å dobbeltbeskatte der de kan få det til.

Som nevnt under noen av bildene fra ”Bougainville”, så skiftet vi fra norskt / blandet mannskap til kinesere. Vi ble ca 8-10 nordmenn igjen ombord. Skiftet foregikk i Hong Kong. Dette var på vinters tid. Det ble oss fortalt av rederiet, at flere at de avmønstrede nordmenn ankom Fornebu kun iført t-skjorte, slippers og shorts. En av de avmønstrede har jeg truffet igjen senere ved flere anledninger. Han var da politimann, nå pensjonist. En meget kjekk kar. Men jeg glemte å spørre han om dette med antrekk ved ankomst Norge.

Etter at de norske hadde forlatt oss, og før kinafolka kom ombord, skulle vi foreta ei større forhaling i Hong Kong. Dermed måtte vi som var igjen ombord besørge dette. Jeg sto til rors, husker ikke helt fordelingen for de øvrige, men husker at havnelosen gjorde store øyne da han oppdaget at skipets besetning kun besto av styrmenn, maskinister og telegrafist – og intet øvrig mannskap! Det måtte ha vært en av de forunderligste forhalinger foretatt i Hong Kong.

Som jeg har nevnt under ett av bildene av kineserne: Jeg savnet virkelig det norske mannskapet. Særlig under land, det var jo alltid en betryggelse å ha sine egene landsmenn i nærheten, dersom uønskede situasjoner skulle oppstå. Man fikk selvfølgelig aldri den samme kontakten og tryggheten fra kineserne.

Jeg husker at 1.maskinist Johannes Larsen uttalte; at nå skulle maskinistene endelig bli skikkelige offiserer, og kun gå rundt i hvite hansker! Nåvel, virkeligheten ble nok en helt annen for de norske maskinistene. Ved stempelsjau var det de som måtte ta jobben, mens kinserne sto rundt og så på.

Ellers ble vi jo etter hver vant med dem, nyttår var vi invitert akterut til dem på middag og diverse flytende tilbehør. God mat og god stemning. Hyggelig!

En uheldig episode husker jeg. En av dekksfolka ble bedt om å mønstre av, jeg husker ikke grunnen. Men like etter fikk overstyrmann telefon fra land, om at dersom han ble observert på land i Hong Kong, ville det gå han riktig ille. Så skjedde heldigvis ikke, men slike trussler er ikke morsomme å få, og må ta svært alvorlig.

Så vil jeg avslutte med historien om da alt lyset gikk i maskinrommet. Da kom en av kineserne opp i offisersmessa og utbrøt: ”Downside plenty no light”. Budskapet ble da i alle fall forstått!

Takk til Steinar Gårdvik som har bidratt med bildene fra livet om bord båtene som ligger i mappene Queensville/Bonneville og Kingsville/Roseville. Steinar Gårdvik seilte i A.F.Klaveness fra 1956 til 1969. I det tidsrommet har han vært påmønstret følgende båter: M/S Libreville, M/S Roseville I, T/S Kingsville og M/S Roseville ll. Etter at han forlot utenriksfarten i -69, har han vært ansatt i lokalfarten hos Helgelandske A/S, Sandnessjøen. Han er nå penjonert.